Spåing ved hjelp av krystallkuler – krystallomanti – eller spåing ved hjelp av andre blanke gjenstander som vann og svarte speil, er blitt brukt i tusenvis av år.
Denne formen for spådomskunst er eldre enn både tarot og numerologi. Mange tror at sjamaner – eller vise menn og synske prester i primitive samfunn – brukte metoder som å gå i trance og klarsynthet lenge før vi lærte oss kunsten å skrive.
I oldtidens India var det vanlig at krigere spådde seg selv ved å stirre inn i en vannbeholder før de gikk i strid. Dersom de så speilbilde av seg selv, betydde det at de ikke ville bli drept. På Tahiti påstås det at de bruker samme metode for å finne innbruddstyver. Der graver de et hull i gulvet i huset som har vært utsatt for innbrudd og fyller dette med vann. Deretter ber spåmannen til en guddom og venter til gjerningsmannens «bilde» dukker opp på vannflaten.
Opp gjennom historien er praktisk talt alle typer blanke gjenstander blitt brukt til å spå med. Deriblant baksiden av en klokke, dørlåser, eggskall, vinglass fylt med vann, blankpolerte sko, tv-skjermer (!) og til og med såpebobler.
Det er heller ikke til å underslå at krystallkuler har vært gjenstand for mang en vittig kommentar, for ikke snakke om å bli brukt av vitsetegnere og karikaturtegnere i aviser. Det kan vel for enkelte se noe merkelig ut når en person stirrer inn i en blankpolert glasskule og ser ting ingen andre ser…
Den gåtefulle krystallkula
Når det gjelder ren, magisk kraft er det ingenting som slår den klassiske, men likevel så gåtefulle og mystiske krystallkula. Den som historisk har satt sine mest dramatiske spor etter seg og krystallkula, er engelskmannen John Dee, som blant annet «så» den spanske armadaen i 1588 og henrettelsen av Maria Stuart. John Dee var usedvanlig begavet, og virket blant annet som matematiker, filosof og var Dronning Elisabeth 1`s rådgiver.
Fra å være en «vitenskapens mann», slo han helt om i 1581. Dette skjedde da han en sen høstkveld knelte i bønn da det plutselig glødet et blendende lys, og i midten av lyset sto den store engelen Urim i all sin prakt. Ånden skal ha overrakt Dee en krystall som var uhyre klar, lys og strålende, og på størrelse med et egg. Han fikk vite at ved å stirre på den kunne han komme i kontakt med overjordiske ånder.
Døde som en fattig mann
Dee døde som en fattig mann i 1608, fem år etter at hans beskytter, Dronning Elisabeth døde. Han tjente til livets opphold ved å spå folk og selge unna sin enorme boksamling. En av grunnene til at han historisk er blitt udødelig, er at enkelte mener han kan ha vært modell for Shakespeares Prospero, den lærde trollmannen i Stormen.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.